tirsdag 6. februar 2018

Samefolkets dag/Samenes nasjonaldag

Tanker rundt egen bakgrunn
I dag tenker jeg på min bakgrunn. Det som har formet meg. Jeg har vokst opp i Máze/Masi. En samisk bygd midt på Finnmarksvidda, men har norsk som morsmål. Da jeg begynte i 5.klasse så flytta min familie til Bærum kommune, utenfor Oslo. Dette var på 1980-tallet. Det var ingen som snakka om det å være samisk i Bærum, det var ingen samisk undervisning, ingen undervisning om samer. Jeg hadde gode år mens vi var i Bærum, Jeg opplevde stor vekst i skolesammenheng, ble sett og hørt som skoleelev. Samtidig opplevde jeg også å bli terget for å være samisk, bli gjort narr av, ropt etter. Men jeg sa ingenting, verken hjemme eller på skolen.

I løpet av de årene vi bodde der, mista jeg det samiske språket. Jeg synes ikke jeg behersket å snakke lenger. Selv om jeg forstod samisktalende, så turte jeg ikke prate.

Å ta tilbake eget språk
På begynnelsen av 1990-tallet, skulle jeg jobbe som lærer ved skolen i Masi. Dette arbeidet tok jeg under forutsetning av at jeg fikk undervise på ungdomsskolen. Jeg fikk noen timer på det øverste trinnet, men også hovedansvar for førskolebarnas undervisning. Det var med skrekk jeg tok fatt på jobben. Det var tungt å begynne å snakke samisk igjen. I denne aldersgruppen var ikke norsk et alternativ, da alle elevene hadde samisk som morsmål. Jeg opplevde at ungene forstod meg! Jeg opplevde at jeg ble hørt, den gjengen ble min inngangsbillett til samisk muntlig. Jeg turte å prate mer og mer.

Jeg har ingen formell utdanning i samisk, ingen eksamener. Jeg har egeninteressen og påvirkningen fra de rundt meg. Språket er viktig for meg. Dog ikke mer viktig enn følelsen av å være samisk. Ikke bare samisk, men like mye norsk. I løpet av livet har jeg følt at når jeg er i norske miljø, så blir jeg sett på som samisk, når jeg er i samiske miljø, så er jeg norsk.  Selv synes jeg ikke at jeg er enten eller. Jeg er så heldig at jeg faktisk har fått være en del i begge kulturer og språk. I dag er det mitt største fortrinn - jeg er utrolig privilegert.

Støtte og hjelp

Klart det har mye å si hvordan man selv takler livet og mulighetene. Hva gjør jeg, tenker jeg? Det har også vært viktig at jeg har fantastiske mennesker rundt meg. Ikke minst mine foreldre! Ja de ga meg norsk  som morsmål. Like mye ga de meg samisk identitet og stolthet. Pappa er fra Masi og har sitt ankerfeste derfra. Selv om vi snakker norsk, så legger er ikke det en demper på vår samiske tilhørighet. Jeg er stolt når han tar en joik for oss, når han forteller fra sin oppvekst og forteller meg om samisk tradisjon og sedvane. Og min mamma da! Som opprinnelig er fra Alta. Som har lært seg å sy kofter og samiskinspirerte klær - og for en syerske. Hun er den viktigste bidragsyteren til at jeg selv syr i dag. I dag føler jeg meg sterk og stolt med trygghet i begge kulturer.

Lett å være raus
6.februar og jeg tenker på mine tre barn. Tre flotte sønner. En av dem gifta seg i fjor så jeg har nå ei svigerdatter også. Og ja: jeg er stolt over at de to ville ha kofter!
De tre guttene mine forstår mye av det samiske språk. De klarer å få med seg en del. Likevel vet jeg at de innimellom føler en utilstrekkelighet for at de ikke selv behersker samisk språk fullt ut. Ja det var mitt ansvar å gi dem det, men det har jeg ikke klart fullt ut. Det jeg har klart, er å gi dem stolthet til den samiske kultur. Stolthet over å høre til i både norsk og samisk kultur, til også å være fra Masi, til å bruke for eksempel kofte til de store begivenheter i livet.
For meg blir det lett å være raus overfor dem som er nysgjerrig på sitt samiske opphav, de som ønsker å utforske samisk kultur, språk, klær. Jeg fryder meg over all koftebruk, all kofteinspirert klær i hverdagen. Alle som er med å synliggjør og bygger opp samisk kultur i hverdagen.

Lihkku beivvin /Gratulerer med dagen!